Nyhetsbrev #2 – Inntrykk og refleksjoner etter Slakteriet Studio

Kjære kreative kollektiv, Før dere leser videre i denne e-posten, anbefaler jeg at hver og en av dere oppretter en bruker på Discord: https://discord.com/invite/ecaqwzm6XIntroduser gjerne deg selv under fanen #medlemmer #introduser-deg-selv

– Denne gangen fløy vi litt for nær solen, som Ikaros, sier produsent Frida idet vi står midt i et helvetes kaos, bare minutter før ankomst. Vi er langt fra klare, og dette er langt utenfor komfortsonen vår. En demo-fest i en stue er enkelt. Men her, i et stort, profesjonelt studio vi har fått låne, langt utenfor allfarvær, med et ambisiøst (og kanskje litt vel omfattende) program, kan det nesten ikke bli annet enn kaotisk.

Da jeg skrubbet gulvet for attende gang dagen etter, fyllesyk og jævlig, et gulv jeg aldri trodde skulle bli hvitt, og med altfor få hender (fordi noen av vennene mine som hadde lovet å hjelpe, møtte potensielle partnere på festen og endte opp i elskov, som for meg er den eneste gode grunnen til å droppe nedrigg …), tenkte jeg: Det er ikke verdt det.

Ledninger og kabler til både PA og mikser er borte. Det føles uproft når LLU kommer for å hente utstyret vi fikk sponset til en latterlig billig penge. Likevel prøver jeg å roe meg ned: Ingen dør av en manglende XLR-kabel og noen stativgreier. Det løser seg.

Pust med magen, sier jeg til meg selv. Men Slakteriets utsendte har ankommet. Avtalen var at vi skulle vaske oss ut på fem timer, men vi er på langt nær ferdige.

Peder, Tormod og Sindre har allerede vært her sammen med meg i flere timer og jobbet som helter. Nå har de reist, og jeg står igjen alene med Slakteriet-fyren. Han har gjennomskuet den elendige teknikken min og viser nå hvordan man faktisk vasker effektivt. – Det er ikke meningen å micromanage altså, sier han, litt kremtende.

Men vi vet begge at en kunstner som meg ikke akkurat skårer høyest på dette feltet.

Klokka tikker. Tiden har sjelden gått så sakte. Hvorfor i helvete er jeg ansvarlig for nedrigg? Er det karma fordi jeg har oppført meg som en diva? Jeg aner ikke. Svetten begynner å piple. Hjertet hamrer. Herregud, gulvet blir jo aldri hvitt?!!!

Så begynner jeg å grine. Jeg er så jævlig sliten etter turné. Jeg og min creative director-kompanjong Mari planla dette eventet over nett mens jeg satt i baksetet på en bil gjennom Europa, noe som så helt sinnssykt rått ut i hodet mitt, men som admin-gjengen bare fikk én uke til å faktisk sette sammen da jeg kom tilbake. Vi kom langt, men det gjenstod mye.

– Bare send meg regning for disse timene, sier jeg, gråtkvalt, til Slakteriet. – Jeg vet at dette er uproft. Tilgi meg.

Jeg fortsetter å gnikke gulvet. Så rakner det litt:

– JEG ER BARE SKRIBENT, OK? JEG ER EN USSEL SKRIBENT MED LITT OVER GJENNOMSNITTET SYKE IDEER. JEG ANTE IKKE AT NESTEN 200 PERSONER SKULLE SENDE MEG MAIL PÅ I UNDERKANT EN UKE OG AT VI NÅ ER BLITT ET STORT KOLLEKTIV PÅ I UNDERKANT AV TO MÅNEDER!!!! HVA POKKER SKAL JEG GJØRE? STUDERE PROSJEKTLEDELSE? JEG GJØR SÅ GODT JEG KAN. HERREGUD MANN. VIS NÅDE.

Og han gir meg en klem.

Frida, Maria og Mari. De ble sendt fra himmelen da jeg la ut posten på Instagram. De kom til meg og ville være med å skape dette kollektivet.

De er ikke bare kunstneriske og dype sjeler, de er tvers gjennom doers. Og er det én ting kollektivet trenger mer av, er det DOERS. Jeg er målløs over Maris raske hode og hennes usedvanlige evne til å tenke stort – og samtidig lande gode avtaler med partnere. Jeg er dypt imponert over Fridas evne til å strukturere og holde orden på galskapen, alltid med en lekende og tilstedeværende energi. Og Maria Bock, min følsomme hjertevenn, som formidler bedre enn de fleste og loser oss gjennom kvelden med varme, ærlighet og trygghet.

En spesiell takk til arkitekt Rakel (med god hjelp av Beate, Vilde og Paulina), som skapte en helhet og sydde det hele sammen. Hun ble jo, på mange måter, kveldens stjerne. Det var fantastisk å komme inn i studioet og bli overveldet og fascinert av arkitekturen. Og det var rett og slett rørende å se hva som oppsto i rommet: mennesker som kysset mellom remser av sølvpapir, som fant sine egne små soner, eller som bare satt og skapte med hendene gjennom kvelden. Alle bidro til det som føltes som en levende sosial skulptur.

Trioen i Grounding Session satte tonen fra første stund. Tobias og Thea gjorde en imponerende innsats med å skape et spennende musikalsk landskap under middagen. Pao-kokk Benjamin utfordret seg selv og fremførte en poetisk hyllest til brød. Onkelen min, Teodor fra Liminal, og Hedda sto for fantastiske retter. Og ikke minst bidro tre bakere fra CREDO med utsøkte brødkreasjoner.

Moestue og Palmer sørget for at glassene våre aldri var tomme gjennom hele kvelden. Aurora, Vera, Vetle og Tobias tok på seg oppgaven med å sette kveldens tema i perspektiv gjennom en engasjerende panelsamtale. Og hvor fint var det ikke da en psykolog måtte innrømme at han ble rørt av hvor sårbart folk delte?

Bendik og Niilas leverte et utrolig bra DJ-sett. Og som seg hør og bør har det allerede blitt en KK-signatur med Tétes performative, interaktive desserter.

Dette er ikke bare en drøm lenger. Vi skaper noe massivt, kjære kollektiv. Og har ennå verken kreftene, kompetansen eller oversikten til å manøvrere dette hundre prosent. Men dette skal vi finne ut av sammen.

Jeg velger å se på dette initiativet som en gave, og samtidig som en sjelden skatt vi må forvalte med omhu. Som kollektivet-medlem Eirik så fint sa det: «Modig manifestasjon er fundamentet for de beste

prosjektene. Dere er helt rå som står i det. Jeg er takknemlig for å ha møtt dere, og for å få være med på denne reisen.»

To DJ-er kom klokka to på natta. To fantastiske damer, Refel og Rebecca, som stilte opp alene, uten å kjenne noen. Da var det bare meg og to personer igjen i rommet. Dere andre hadde reist. Kanskje forsøkt å rekke siste banen? Ikke vet jeg. Merkbart færre var vi. «Faen, så flaut», tenkte jeg først. Men i stedet for å bli mugne, etter å ha dratt helt ut til Rommen for å spille på det som egentlig skulle være et heftig dansegulv, møtte de meg med varme og positivitet. Vi bestemte oss for å kjøre på likevel.

De fant raskt tonen og elsket å spille sammen. Og jeg, Max og Maria danset som bare det. Jeg har aldri opplevd en så privat klubbopplevelse.

Etter settet var alle skikkelig happy. DJ-ene klikket så godt at de allerede planla en collab. Hva sier dette om livet? At alt kan snus. At noe som føles som et nederlag, kan bli til noe uventet og fint, som nye samarbeid.

Det er egentlig dette jeg mener når jeg snakker om hvorfor jeg elsker Arles: Byen tiltrekker seg mennesker som aktivt former verden rundt seg. Den menneskelige skaperkraften står så sterkt. Terskelen for å skape er lav, og rommet for å eksperimentere er stort. Som vertinnen min, Julia, sa det: – Vi lever i et slags tomrom uten kreative barrierer. Og det er kanskje nettopp der personligheter blir til.

La oss skape dette laboratoriet her i Norge, et sted hvor vi tester ideer og setter i gang en kreativ revolusjon. For dette kommer til å lykkes, hvis vi vil det nok og hjelper hverandre. Folk tror allerede på oss. Folk vil at dette skal skje.

For nøyaktig en time siden fikk jeg en mail fra Slakteriet. De må egentlig male gulvet hver gang det har vært store fester der. Avtalen var at vi skulle betale 1200 kroner for malingen. Og jeg hadde ærlig talt også forventet et gebyr for all vaskingen. Men hva skrev de?

At de trodde ekstremt på prosjektet. At de så at vi var mennesker som brant for dette, og at de selv hadde hatt det så fint at de hadde bestemt seg for at vi slapp å betale.

Jeg begynner å grine igjen.

Her følger link til bilder fra kvelden, tatt av dyktige Øystein Kind: https://www.dropbox.com/scl/fo/jmipx48w7fwbl2b9n0ano/AOT0zwU6Z5Uy62JzqSwNAKg?rlkey=6tr17868z7riwtafboimoabwh&st=alz5hz6q&dl=0(Bare å bruke, taggen står i bildefil hvis man skal bruke det og her: Instagram - @oysteinkind)

Vi har nå opprettet en forening som venter på godkjennelse. Og neste festdato kommer snart.

Som Maria sier det så klokt: vi må tenke på hvordan disse utfordringene vi fikk skal løses, vi må tenke ut en plan, formulere den, være sikker på at løsningen er god og at dere i kollektivet er med på det.

Nå skal vi ha en samling i bånn, få roet nervesystemet med litt tid på det, plastre skrubbsårene på knærne etter gnukking på et gulv som aldri ble hvitt igjen, sende inn søknader så vi får foreningen vår opp og stå, få infrastrukturen til å fungere enda bedre. Det første, som skal på plass er en vanntett rigg for hvordan dagen derpå skal gjennomføres. Den er minst like viktig som selve festen. Det vil være den beste og kanskje viktigste investeringen før neste fest. For vi skal lære av våre feil. Hvis ikke varer vi ikke lenge. Og vi skal leve til krampa tar oss. Det har, den korte tiden, KK har eksistert virkelig bevist. Kreative sjeler som vil skape, møtes, holde ting åpent, spre enda mer kjærlighet, lage enda større rom for oss selv og andre. Vi er her og vi gjør det allerede.

Vi gikk i minus denne gangen, og dette er ting vi i admin tar av egne lommer per dags dato. Det er selvfølgelig vårt ansvar, ingen andres, men om noen har det i seg og vil vippse en liten slant til tlfnr 95942026 så kjører vi en kronerulling, for eksempel 30 kroner hver, og bruker eventuelt overskudd til å realisere neste fest.

Huk tak i oss hvis du vil bidra med tanker, innspill og erfaringer over en kaffe eller et glass vin. Vi trenger dere nå, ikke bare på det morsomme, men også folk som kan brette opp ermer, rigge, kjøre, vaske opp og samle pant. Så skal vi sette ting i et system som fungerer enda bedre. Vi er nå et maskineri på nærmere 200 mennesker, som alle potensielt kan bidra. Og sammen skal vi teste og feile, undre oss og forsøke.

Meld deg inn her og ta initiativ i tråden: https://discord.com/invite/ecaqwzm6X

Når vi først snakker om planlegging og ideer: 16. april reiser jeg til Bordeaux – min andre hjemby. I den forbindelse vil jeg like gjerne lufte et forslag om vår første studietur. For dere som har fått kunstnerstipend, eller dere som er blakke, som meg, men gir faen likevel: bli med hvis dere vil. Ta en langhelg i Bordeaux, og la meg introdusere dere for alt det vakre og spennende som skjer der nede.

Se på det som en mulighet til å hente inspirasjon, møte en rekke spennende franske venner, bli med på vinsmakinger, og oppleve mat- og vinturer med folk som virkelig vet å leve.

Hvem vet, kanskje vi klekker ut noen helt elleville ideer sammen på denne reisen? Dette kan også bli en fin opptakt til KK-eventet jeg drømmer om å skape under Indian Summer-matfestivalen i Arles i Oktober. Mer info kommer, følg med på Discord.

Til slutt: Jeg er glad for at nettopp du er med på dette eventyret.

Takk for nå, snakkes snart!

Med kjærlighet og kampvilje

Johanna

og resten av admin-teamet Frida, Maria B & Mari

PS!!!

Flere av dere har etterlyst oppskriften på plukkfisken som ble servert på festen, den ligger vedlagt. Takk til min kjære onkel, som har tatt vare på oppskriften fra farmor Kleive og tilført den noen ytterligere gram gastronomisk poesi. (Farmor Kleive er et menneske jeg bærer med meg hver eneste dag. En av de som lever videre i deg, nettopp på grunn av det hun rommet mens hun var her.)

Farmor Kleives plukkfisk

Det er vel mulig at farmors nydelige plukkfisk var hentet fra hennes svigermor, dvs Johannas oldemor på Kalvåg, men det gjør ikke en dritt, det viktigste er at smaken er helt nydelig.

Før matlaging skal kjøkkenet være rent og ryddig, du må evt ha et tørkle på hodet, slik at håret ikke får lukt av maten du skal lage.

6 porsjoner:

1,5kg torskefilet ( eller annen hvit fisk)(med den dyre torsken må kan du godt kjøpe billigste first price frossen torsk, gjør nesten samme nytten når alt kommer til alt). Er du på Kalvåg er det kun selvfisket hvit fisk som gjelder ( pale kan lett bli for tørt, og ikke gi frisk farge på maten)

2 store løk

8-10 dl melk

6 middels poteter

2 tskj muskat( prøv deg fram med noe mer eller mindre

1 beger seterrømme

6 sskj meierismør

Sort pepper( jeg liker ikke hvit pepper, og pepper i maten skal synes)

Kok fisk i lettsaltet vann, og mens fisken er varm mos den med en gaffel.

Poteter kokes møre ( her kan du godt bruke melne poteter) og moses mens de er varme.

Samtidig finhakkes løken, og la denne surre i melk under kokepunktet til konsistensen er like fin og myk og behagelig som pelsen på en sovende katt.

Smak til med salt og muskat

Mens du holder på med dette er det viktig å la munnen forberede seg med en god, helst tørr, hvitvin.

Drikk gjerne en del, fordi flasken skal du nå bruke til å stampe fisk og poteter i den pelsmyke løken og melken.

Stamp alt så du får en konsistens uten faste potetbiter, men alt skal være mykt og godt, som pelsen på en sovende kalv.

Så kommer den største hemmeligheten, som forandrer alt fra en kjedelig masse mat til et univers av smak: nemlig Rømme.

Rør denne i, og utvikle smaken til et enda større univers med store skjeer meierismør.

Ettersmak med salt og pepper, evt mer muskat.

Bør serveres med ekstra sprøtt flatbrød, og selvfølgelig mykt og godt meierismør.

Denne retten er bare god, antakelig ikke utrolig sunn, slik den er stappet med mettede fettsyrer, som kamuflerer de umettede fettsyrene i fisken.

Men skit au: hvis du vil ha et lite grønt alibi kan du alltid strø på et lite, tynt lag med hakket gressløk eller bladpersille, det vil ikke gi direkte usmak

(Kos deg med maten, kjæreste kollektiv-medlem, og tenk godt på farmor Kleive mens du lager og spiser)

Hilsen Onkel Torfinn